Draugens vrede

Jeg har lest en bok som heter “Draugens vrede”.

Forfatterne heter Aleksander Kirkwood Brown & Andreas Iversen. De skriver for barn.

Hovedpersonene i boka “Draugens vrede” heter Edward, Nadira & Kasper. De blir kalt monsterjegerne siden de jakter på monstre. Kasper er litt flau over det, men Edward gjør det bra igjen.

En gang var det en øy som het Mattisøya, men den forsvant helt plutselig. Mange folk som har vært der og fisket har druknet, være skifter på en, to, tre. Også blir det tåke så du ikke ser noe så blir det tant over alt så du ikke greier og styre båten noen vei. Edward og vennene hans bestemmer seg for og løse mysteriet med båtforlisene og det merkelige været. De finner en stor skapning som kalles Draugen. Den er sint på menneskene som forsøpler havet og velger å ta hevn, de finner også noe/noen som heter dødsseilerne. Edvard, Nadira & Kasper velger og lage et minne om de som har druknet i havet (altså dødsseilerne) så de bestemmer seg for å samle inn penger for en gravstein til minne om de døde.

Jeg likte denne boken veldig mye siden den lærer oss at vi ikke skal forsøple havet eller noe annet. Den lærer oss også at uansett hvordan eller hvem du er skal du alltid hjelpe. Det er bedre og være snill en å være slem.

Emma, 5. klasse

Detaljene av Ia Grenberg.

"Detaljene" har fire kapittel. Hvert kapittel er viet et menneske fortelleren hadde et nært forhold til på ulike tidspunkt på 1990-tallet.

Den første vi møter er Johanna. Hun er fortellerens kjæreste da hun er i slutten av 20-årene. Neste portrettet er av Nicky. Et grenseløst rotehue som har fått tildelt en kommunal bolig fordi hun påstår å ha blitt misbrukt som barn. Tredje kapittel handler om Alejandro. Han er en danser som hun faller pladask for, og får et lidenskapelig forhold til. I det siste portrettet møter vi Birgitte. Hun ble psykisk skadet allerede som ung og kom seg aldri ut av engstelsen og depresjonen, og er den personen som har vært viktigst i fortellerens liv.

Til sammen danner disse portrettene også et bilde av hvem jeg-fortelleren var og er. Hvordan mennesker som ikke lenger tar del i livet hennes likevel finnes i henne. Boken er velformulert og skrevet med vemod og lavmælt humor. Boka har et rolig tempo, den er kort, men ikke kjapt lest, den er tankevekkende og gir et tilbakeblikk på 1990-tallet som får oss til å huske detaljer fra den tiden.

Anbefalt av Randi.

Skydekke av Andrea Abreu

Det er varm og fuktig sommer i en liten landsby oppe i en fjellside på Tenerife, vi er midt på 2000-tallet. Her vokser to unge jenter opp, Isora og jeg-personen som bare kalles «Shit», i et nokså fattig arbeiderklassemiljø. De har klær på kroppen og mat på bordet, men ikke særlig mer. Foreldrene er borte på jobb og barna får aldri reise på sommerferie. Bestemødrene får det praktiske i hverdagen til å gå rundt, men barna går ganske mye på «sjølstyr».

Jentene er i 10-11-årsalderen, egentlig ganske uskyldige og uvitende. De er barn ennå, men har begynt å ikle seg en ungdomsrolle, og trekkes mot alt det spennende «voksne». Det er et klassisk ujevnt venninneforhold, der den ene jenta er veslevoksen, utadvendt og temmelig frekk, og drar med seg den mer beskjedne venninna på forskjellige påfunn.

Det er tre ting som «gjør» denne boka, personskildring, stemning og ikke minst språket. Portrettet av den fremmelige, men sårbare Isora er sterkt, det er som en brann i henne. Jeg-personen er mindre tydelig, mer alminnelig, hennes rolle i romanuniverset er på en måte å observere Isora, speile og være en kontrast til henne.

Stemninga i boka er lummer og urovekkende. De er jo litt for bråmodne disse unge jentene, selv om de er gatesmarte og vant til å klare seg, er de også veldig sårbare og utsatte. Miljøskildringen er detaljert og sanselig, det er som å være i de hete landsbygatene der vi kjenner eimen av matlaging, råtnende planter og søppel i rennesteinen, og kan høre klirring av kopper, lyder fra TV-er som står på og en moped som ruser avgårde i det fjerne.

Men språket altså, skrivemåten er helt særegen, rå og grenseløs, og tilfører fortellinga en egen kvalitet. Noen beskrivelser er så utilslørte at det er ubehagelig å lese. Oversetteren har klart et kunststykke ved å få den talemålsnære spanske ungdomssjargongen til å høres naturlig ut i norsk språkdrakt. Og det er mye humor og høyt tempo, det er sjelden å lese en tekst som lever så intenst som denne. «Skydekke» sitter som en knyttneve i magen.

Anbefalt av Borghild.